Selvmord

Bare ordet kan gi en frysninger. I Norge skjer det c  a. 550 selvmord hvert år
og det kan være en pappa, mamma, sønn, bror, datter, søster, tante, onkel, venn og ikke minst en kollega. Mange av selvmordene blir skjult som ulykker.
Jeg har selv opplevd at en nær kollega tok selvmord.
Man kjenner på et hjelpeløshet over at man ikke kunne hjelpe og utallige spørsmål som trolig aldri vil bli besvart. Et av mine spørsmål var hvorfor?
Jeg tror ikke man helt kan finne det enkle svaret. Man antar at en del kan knyttes mot psykiske plager (angst, depresjon), men også mot økonomi, relasjoner og mobbing. De aller fleste sier at «arbeidslivet er selve meningen med livet». Det er da vondt å vite at rundt 100 (20%-svensk studie) selvmord kan knyttes mot mobbing i arbeidslivet.

Vi har alle kjent på det en gang. Følelsen av å bli trengt opp i et hjørne,
med ingen mulighet for å «stikke av». For noen kan følelsen bli daglig og konsekvensene er en negativ spiral mot mørket; mister troen på seg selv, finner ikke veien ut, fanget i en labyrint. Før man vet det kommer «styggen på ryggen» og tanken «jeg orker ikke mer». Man klarer ikke lenger se et lys i enden
av tunnelen.
Det rammer oftere menn enn kvinner. Kvinner har lettere for å snakke
om følelser til en god venn/venner. Menn er ikke så flink til å ha den ene vennen de kan prate med, snakker ikke om følelser eller indre tanker.
Det er lett å ta på en maske, så alle tror at alt er ok. Man vil jo ikke være til
bry eller belastning? Det er ikke enkelt å fortelle at man har det vanskelig,
gråter alene, har ingen verdi i samfunnet, gjemmer seg i rus eller isolerer seg
fra omverdenen. Man vil jo gjerne ha kontroll i eget liv, kanskje porsjonerer
man små hint om hvordan man har det, men hva skjer når kollegaene
ikke forstår hintene? Man får et ønske om hjelp, et ønske om å dø,
men ingen forstår? Hverken fastlege, familie, venner, arbeidsgiver eller kollega? Hva gjør man da?

Selvmord er en bevisst og villet handling hos et menneske som er i en livskrise og der krisen virker uløselig (Rudd et al; 2001 ; Taylor et al; 2011 ; Williams et. Al; 2005). Den kan være planlagt over lang tid eller en spontan handling.
Arne Eggen sa det så fint i sin sønns begravelse «angsten for å leve, ble større enn for å dø». Så hva kan vi gjøre? Bare lukke øynene og anta at dersom min kollega har behov for hjelp sier h*n ifra? Det enkleste grepen er å smile til dine kollegaer. Et enkelt smil kan bety så mye og kanskje kan du si hei?
Kanskje du kan invitere den ene kollegaen som trekker seg vekk fra lunsj,
til å spise med deg? Sende en melding om noen er sykemeldt?
Gratulere kollegaen med bursdag? Tilby hjelp om man ser behovet
i arbeidsoppgaver? Lytte når en kollega forteller noe?
Enkle grep, men det kan bety så mye………
La oss alle bli en del av dugnaden for å forebygge selvmord.
Vi kan ikke redde alle, men en er bedre enn ingen.
Vi har ingen kollegaer å miste!
Det blir et stort tomrom å fylle om man mister en kollega i selvmord……….
                        
                                              
                                JEG SER DEG-JEG LYTTER-JEG BRYR MEG
​