Hvordan har du det egentlig?

Så er høsten er her. Mørket, regnet, kulden og Corona er fortsatt til stede.
Vi kan lett føle oss litt «hufsen» og bli nedstemt. Kanskje er det tyngre å stå opp om morgenen? Man føler seg trøtt, har mindre energi og man holder seg oftere hjemme. Hva skjer når disse følelsene er konstante, man ikke blir kvitt dem og man fungerer ikke i arbeidslivet?
Vi tenker ofte (meg inkludert) at vi klarer oss selv og vil ikke være en byrde.
Vi har nok alle kjent på den «sorte kappen» som legger seg over ryggen
​og være ekstrem tung å bære. For noen strekker kappen seg fremover, tar «kveletak»
og dekker til både hode og øyne. Det blir vanskelig å puste og se/føle at det er
lys i tunnelen. Man lever ikke, man er til stede, kjenner på en intens smerte/ubehag
i kroppen og man er fast i en negativ spinnende spiral. Man blir overkritisk til seg selv, vet hva andre tenker, klarer ingenting, blir handlingslammet og mener selv at man er helt udugelig. Jo mer man tenker, dess fortere spinner man i spiralen,
men det finnes ingen stoppknapp. Når man endelig er alene, innhenter mørket deg, man vil bare flykte. Kanskje blir svaret søvn, rus, overspising eller Gaming.
En fortrenger følelsene og låser de inne i en kasse. Dessverre fylles kassen og en dag sprenges den av plassmangel. Det er da man blir helt alene i verden (tror man)
og ofte ikke klarer å fungere i arbeidslivet.  Forskningen viser derimot at nærvær, aktivitet og arbeid har best effekt ved psykiske lidelser.

Man har behov for struktur og kontakt med andre kollegaer. Det viktigste er at man mestrer arbeidet og føler at man betyr noe på arbeid. Kanskje løsningen er å arbeide gradert for en periode? Det blir jo litt feil å tenke at man må være 100% frisk for å arbeide. En arbeidsgiver kan for en periode være villig å tilrettelegge for at man skal klare å være i arbeid. Kanskje bare være på arbeid 1 time er nok i starten, men forsiktig kan man øke arbeidsmengden. Man kan også ha kortere arbeidsdager, arbeide i redusert tempo, med færre og enklere arbeidsoppgaver. Det viktigste er at man har en opplevelse av mestring. Er man derimot 100% sykemeldt og ikke har kontakt med arbeidsplassen, kan det være vanskeligere å komme tilbake. Hva vil de andre tenke om meg? Hva tror de? Vet de hvorfor jeg har vært borte? Vil jeg tåle arbeidspresset? Kanskje har man tilegnet seg uvaner som er vanskelig å legge bort?
Hva kan du som arbeidsgiver gjøre? Det viktigste er å lytte, vise respekt og forståelse. Prøv så langt det lar seg gjøre å tilrettelegge for at arbeidstakeren kan være «litt» på arbeid. Ha jevnlige samtaler enten på kontoret, via telefon eller data. Tørr å vis at du bryr deg og at arbeidstakeren er viktig! Det er ikke uvanlig å føle at man ikke når frem til arbeidstakeren, det kan lett oppstå misforståelser og dårlig kommunikasjon. Vær tydelig og gjerne dokumenter alt som blir gjort. Beskjeder bør gis både muntlig og nedskrevet. En person som har psykiske plager, sliter ofte med hukommelse og det man sier i en samtale, blir glemt når man går ut døren. I samtaler kan det være positivt om arbeidstakeren har en støttende person til stede. Arbeidstakeren kan lett bli handlingslammet, ta seg så kraftig sammen for samtalen og bare «jatte» med. Det kan ofte være lurt å ta en telefon senere, for å høre hva arbeidstakeren syns om samtalen.

Hva kan du som kollega gjøre? Jeg kunne ramset opp mange øvelser eller tiltak man kunne gjort. Det beste tiltaket er å bry seg og inkludere alle, selv om du blir avvist. Lytt når noen snakker til deg, gi ansiktskontakt når noen prater, ta med deg den ene kollegaen som sitter alene, gi et smil til de du møter eller spør «hvordan har du det egentlig i dag». Kanskje det ene smilet, var det eneste smilet den personen fikk den dagen?