Så er høsten er her. Mørket, regnet, kulden og Corona er fortsatt til stede.
Vi kan lett føle oss litt «hufsen» og bli nedstemt. Kanskje er det tyngre å stå opp om morgenen? Man føler seg trøtt, har mindre energi og man holder seg oftere hjemme. Hva skjer når disse følelsene er konstante, man ikke blir kvitt dem og man fungerer ikke i arbeidslivet?
Vi tenker ofte (meg inkludert) at vi klarer oss selv og vil ikke være en byrde.
Vi har nok alle kjent på den «sorte kappen» som legger seg over ryggen
​og være ekstrem tung å bære. For noen strekker kappen seg fremover, tar «kveletak»
og dekker til både hode og øyne. Det blir vanskelig å puste og se/føle at det er
lys i tunnelen. Man lever ikke, man er til stede, kjenner på en intens smerte/ubehag
i kroppen og man er fast i en negativ spinnende spiral. Man blir overkritisk til seg selv, vet hva andre tenker, klarer ingenting, blir handlingslammet og mener selv at man er helt udugelig. Jo mer man tenker, dess fortere spinner man i spiralen,
men det finnes ingen stoppknapp. Når man endelig er alene, innhenter mørket deg, man vil bare flykte. Kanskje blir svaret søvn, rus, overspising eller Gaming.
En fortrenger følelsene og låser de inne i en kasse. Dessverre fylles kassen og en dag sprenges den av plassmangel. Det er da man blir helt alene i verden (tror man)
og ofte ikke klarer å fungere i arbeidslivet.  Forskningen viser derimot at nærvær, aktivitet og arbeid har best effekt ved psykiske lidelser.

Man har behov for struktur og kontakt med andre kollegaer. Det viktigste er at man mestrer arbeidet og føler at man betyr noe på arbeid. Kanskje løsningen er å arbeide gradert for en periode? Det blir jo litt feil å tenke at man må være 100% frisk for å arbeide. En arbeidsgiver kan for en periode være villig å tilrettelegge for at man skal klare å være i arbeid. Kanskje bare være på arbeid 1 time er nok i starten, men forsiktig kan man øke arbeidsmengden. Man kan også ha kortere arbeidsdager, arbeide i redusert tempo, med færre og enklere arbeidsoppgaver. Det viktigste er at man har en opplevelse av mestring. Er man derimot 100% sykemeldt og ikke har kontakt med arbeidsplassen, kan det være vanskeligere å komme tilbake. Hva vil de andre tenke om meg? Hva tror de? Vet de hvorfor jeg har vært borte? Vil jeg tåle arbeidspresset? Kanskje har man tilegnet seg uvaner som er vanskelig å legge bort?
Hva kan du som arbeidsgiver gjøre? Det viktigste er å lytte, vise respekt og forståelse. Prøv så langt det lar seg gjøre å tilrettelegge for at arbeidstakeren kan være «litt» på arbeid. Ha jevnlige samtaler enten på kontoret, via telefon eller data. Tørr å vis at du bryr deg og at arbeidstakeren er viktig! Det er ikke uvanlig å føle at man ikke når frem til arbeidstakeren, det kan lett oppstå misforståelser og dårlig kommunikasjon. Vær tydelig og gjerne dokumenter alt som blir gjort. Beskjeder bør gis både muntlig og nedskrevet. En person som har psykiske plager, sliter ofte med hukommelse og det man sier i en samtale, blir glemt når man går ut døren. I samtaler kan det være positivt om arbeidstakeren har en støttende person til stede. Arbeidstakeren kan lett bli handlingslammet, ta seg så kraftig sammen for samtalen og bare «jatte» med. Det kan ofte være lurt å ta en telefon senere, for å høre hva arbeidstakeren syns om samtalen.

Hva kan du som kollega gjøre? Jeg kunne ramset opp mange øvelser eller tiltak man kunne gjort. Det beste tiltaket er å bry seg og inkludere alle, selv om du blir avvist. Lytt når noen snakker til deg, gi ansiktskontakt når noen prater, ta med deg den ene kollegaen som sitter alene, gi et smil til de du møter eller spør «hvordan har du det egentlig i dag». Kanskje det ene smilet, var det eneste smilet den personen fikk den dagen?        

Bare ordet kan gi en frysninger. I Norge skjer det c  a. 550 selvmord hvert år
og det kan være en pappa, mamma, sønn, bror, datter, søster, tante, onkel, venn og ikke minst en kollega. Mange av selvmordene blir skjult som ulykker.
Jeg har selv opplevd at en nær kollega tok selvmord.
Man kjenner på et hjelpeløshet over at man ikke kunne hjelpe og utallige spørsmål som trolig aldri vil bli besvart. Et av mine spørsmål var hvorfor?
Jeg tror ikke man helt kan finne det enkle svaret. Man antar at en del kan knyttes mot psykiske plager (angst, depresjon), men også mot økonomi, relasjoner og mobbing. De aller fleste sier at «arbeidslivet er selve meningen med livet». Det er da vondt å vite at rundt 100 (20%-svensk studie) selvmord kan knyttes mot mobbing i arbeidslivet.

Vi har alle kjent på det en gang. Følelsen av å bli trengt opp i et hjørne,
med ingen mulighet for å «stikke av». For noen kan følelsen bli daglig og konsekvensene er en negativ spiral mot mørket; mister troen på seg selv, finner ikke veien ut, fanget i en labyrint. Før man vet det kommer «styggen på ryggen» og tanken «jeg orker ikke mer». Man klarer ikke lenger se et lys i enden
av tunnelen.
Det rammer oftere menn enn kvinner. Kvinner har lettere for å snakke
om følelser til en god venn/venner. Menn er ikke så flink til å ha den ene vennen de kan prate med, snakker ikke om følelser eller indre tanker.
Det er lett å ta på en maske, så alle tror at alt er ok. Man vil jo ikke være til
bry eller belastning? Det er ikke enkelt å fortelle at man har det vanskelig,
gråter alene, har ingen verdi i samfunnet, gjemmer seg i rus eller isolerer seg
fra omverdenen. Man vil jo gjerne ha kontroll i eget liv, kanskje porsjonerer
man små hint om hvordan man har det, men hva skjer når kollegaene
ikke forstår hintene? Man får et ønske om hjelp, et ønske om å dø,
men ingen forstår? Hverken fastlege, familie, venner, arbeidsgiver eller kollega? Hva gjør man da?

Selvmord er en bevisst og villet handling hos et menneske som er i en livskrise og der krisen virker uløselig (Rudd et al; 2001 ; Taylor et al; 2011 ; Williams et. Al; 2005). Den kan være planlagt over lang tid eller en spontan handling.
Arne Eggen sa det så fint i sin sønns begravelse «angsten for å leve, ble større enn for å dø». Så hva kan vi gjøre? Bare lukke øynene og anta at dersom min kollega har behov for hjelp sier h*n ifra? Det enkleste grepen er å smile til dine kollegaer. Et enkelt smil kan bety så mye og kanskje kan du si hei?
Kanskje du kan invitere den ene kollegaen som trekker seg vekk fra lunsj,
til å spise med deg? Sende en melding om noen er sykemeldt?
Gratulere kollegaen med bursdag? Tilby hjelp om man ser behovet
i arbeidsoppgaver? Lytte når en kollega forteller noe?
Enkle grep, men det kan bety så mye………
La oss alle bli en del av dugnaden for å forebygge selvmord.
Vi kan ikke redde alle, men en er bedre enn ingen.
Vi har ingen kollegaer å miste!
Det blir et stort tomrom å fylle om man mister en kollega i selvmord……….
                        
                                              
                                JEG SER DEG-JEG LYTTER-JEG BRYR MEG
​